Ikke så verst

Det er fredag morgen.
Jeg har ikke rukket å koke meg te enda...
Men vi har fått barna og  tenåringen ut av sengene og til frokostbordet med bare en vekking!
Ikke så verst!
Praten går muntert og livlig rundt bordet.
Ikke så verst det heller.
Klokka går jevnt og trutt mot skolestart.
I går kveld var jeg innom ei venninne og mannen tok legginga, så vi kom aldri helt a jour med oppvasken.
Så nå finner jeg ikke nok matbokser. Det ligger nok et lite lager i et skolesekk eller to.
Men vi jobber med ansvarslæring og har sluttet med daglige ranselsjekker.

I nødens stund finner jeg en rull med matpapir og pakker inn brødskivene til yngstemann. Som forresten er ei jente.
"Mamma, det er ikke lov å ha med sånt på skolen."
Hun holder matpapirpakken opp i luften.
Jeg ber henne hilse og si at læreren hennes står helt fritt til å komme hjem til oss og vaske matbokser når det skulle være. Men i dag er det altså ikke engang nok matbokser å vaske.
Jeg tenker at dette har nok sammenheng med at skolen skal opprettholde sitt image som GRØNN SKOLE.
Gjenbruk.
Miljøvennlig.
 Slik som den gangen skolen etter sigende skulle spare miljøet for papir og derfor sluttet å sende med elevene lekseplan hjem. I stedet skulle vi foreldre laste den ned og printe ut selv. For da ble det mye mer miljøvennlig?
Saken er historie nå.
Men jeg har fått morgengrettent vann på mølla.
"Hvis hun ikke er særlig interessert i oppvask, så kan du si at det neppe er særlig miljøvennlig å fylle halve oppvaskmaskinen med matbokser av plast fem ganger i uka heller! Papiret kan nemlig gjenvinnes langt lettere enn plasten."

I det døra går igjen bak dem tenker jeg at dette er nok neppe den stakkers lærerens feil.
Hun følger bare ordre.
Jeg har nok bare samlet opp litt irritasjon av lignende årsaker etter noen år som mamma til skolebarn.
For en stund siden var det innholdet i matboksen som var problemet.
"Det er ikke lov å ha noe søtt på skivene."
Jeg vet vel at syltetøy ikke er så sunt!
Men vi har valgt å være de kjipe, strenge foreldrene hjemme.
Der må de spise leverpostei, makrell i tomat, kaviar og kjøttpålegg til frokost.
Da ser vi at de spiser det.
Syltetøy og ost på nistematen.
Da vet vi at de spiser der også.
Og så slipper de sure kommentarer fra andre i klassen om at makrellen lukter så ekkelt...

Selv med bakgrunn som lærer må jeg innrømme at jeg mange ganger lurer på hvordan man skal definere hjem- skole- samarbeid?
Jeg trodde samarbeid betydde to parter som i dialog jobbet mot det samme målet.
Men når "samarbeidets lange arm" strekker seg helt ned i oppvaskkummen vår, kjenner jeg meg bare utilstrekkelig og umyndiggjort.
Holdningsarbeid? Helt ok.
Samarbeid? Helt ok.
Forbud og påbud? Til hvilken pris, spør jeg i mitt noe trøtte fredagsmodus.
Hvis skolen (les: skolemyndighetene) ønsker at vi skal ha tillit til at de gjør jobben så godt de kan, så er det nok lurt andre veien også.

Har nettopp vært en uke i USA (jobb) og må innrømme jeg er nokså sjokkert over hvor langt de henger etter på miljø, på mange plan. Jeg har et forslag; la oss ha lærerutveksling av et titalls stykker en måned i slengen eller så lenge det trengs.
Våre pedagoger kan reise dit og revolusjonere matvanene og innføre matbokser, mens deres lærere kan komme hit og lære oss nye definisjoner på foreldreansvar og hjem- skole- samarbeid. Vinn- vinn?!?
Nå skal jeg straks ta oppvasken.
Men det blir ikke så verst med høstferie nå, tenker jeg heller nykokt tevann i kruset.